Er et sentralstimulerende stoff. Det finnes flere hundre amfetaminforbindelser og amfetaminlignende stoffer.
Amfetamin ble tatt i medisinsk bruk i 1927. Fordi det utvider luftveiene, ble det blant annet brukt til behandling av astma og forkjølelsessykdommer.
Det tok ikke mange årene før det ble oppdaget at amfetamin også ga en psykisk oppkvikkende virkning. Fordi det virker nedsettende på appetitten, fikk det også en viss utbredelse som slankemiddel. Foruten amfetaminstoffene har særlig fenmetralin (Preludin) og metylfenidat (Ritalin) vært mye brukt og misbrukt.
Under den annen verdenskrig ble amfetamin brukt av soldater for at de skulle holde seg våkne flere døgn i strekk under harde kamphandlinger. I Japan brøt det etter krigen ut epidemier av amfetaminmisbruk.
Stoffet omtales vanligvis som speed, en betegnelse som opprinnelig er knyttet til det nært beslektede stoffet metamfetamin.
Mesteparten av det illegale amfetaminet i Skandinavia er amfetaminsulfat som framstilles i laboratorier i Europa, særlig i Nederland, Belgia, Polen og Estland. Tilvirkningen er relativt enkel og krever ikke avansert teknisk utstyr.
Amfetamin i ren form er et hvitt luktfritt pulver, men illegale kvaliteter er ofte gulaktige, fuktige og illeluktende. Stoffet inntas vanligvis intravenøst, men kan også spises eller sniffes.
Virkningen av amfetamin, som av andre stoffer, avhenger av mengden, tidligere stofferfaringer, omstendighetene som stoffet tas under og eventuell kombinasjon med andre stoffer. Amfetamin påvirker ikke bare hjernen, men også hjertet, lungene og andre organer. Stoffet virker på mange måter likt kokain. Selv erfarne stoffbrukere har store vanskeligheter med å skille mellom stoffene.
Korttidsvirkningen kommer raskt etter inntak og vil subjektivt sett kunne forsvinne i løpet av få timer. Ved lave doser fører bruken til følelse av våkenhet, økt pulshastighet og åndedrett, foruten økt blodtrykk og utvidede pupiller. Følelsen av økt energi, velvære og manglende tretthet er typisk for amfetaminbruk. Brukeren kan innbille seg å være overlegen, psykisk så vel som fysisk. Større doser kan medføre feber, svetting, hodepine og svimmelhet.
Meget store doser kan gi hurtig og uregelmessig puls, kramper, koordinasjonstap og kollaps. Dødsfall kan inntre som følge av virkninger på hjerte- og karsystemet og høy feber. Ved økte doser blir en pratsom, rastløs og opphisset. Mange blir aggressive og fiendtlige. Ved amfetaminbruk flere dager i strekk kan det inntreffe vrangforestillinger, ofte paranoide, og symptomer på sinnssykdom.
Langtidsvirkninger oppstår etter gjentatt bruk over lang tid. Fordi amfetamin nedsetter appetitten, vil kroniske brukere spise for lite og derfor ofte utvikle sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring.
Søvnløshet, og det faktum at amfetamin i større mengder har hallusinogene virkninger, vil kunne bidra til å utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som på mange måter ligner på paranoid psykose. Som regel dreier det seg om en akutt psykose som går raskt over, men det finnes også tilfeller som grenser opp til en schizofren psykose. Sykdomsinnsikt mangler, og virkelighetsoppfatningen forskyves. Syn, hørsel og sansebedrag kan inntre. Til tross for en viss sykdomsinnsikt i innledningen, kan det begås uoverlagte handlinger for å unnslippe forfølgerne. De fleste opplevelser under paranoia huskes etterpå. Symptomene forsvinner gjerne 1–3 døgn etter siste inntak. I noen tilfeller vil psykotiske symptomer vedvare i lang tid etter siste bruk. I slike tilfeller mener en at amfetaminbruken kan ha utløst en latent sinnslidelse.
Enkelte amfetaminmisbrukere blir svært aggressive under anfall, og voldelige handlinger under rusen kan være årsak til mange amfetaminrelaterte dødsfall. Voldsom død ser ut til å være vesentlig mer vanlig blant brukere av amfetamin enn blant ikke-brukere av samme alder og kjønn. Såkalt flashback-fenomener kan forekomme etter bruk av amfetamin, med gjenopplevelse av rusfenomener også i stoffrie perioder.
De kroppslige komplikasjoner kan være betydelige, særlig på grunn av uhygieniske innsprøytningsmetoder og urent utstyr. Den vanligste infeksjonen er leverlidelsen hepatitt B (gulsott). Blodforgiftning er også en vanlig komplikasjon. I tillegg kommer risikoen for HIV-smitte og utvikling av aids som følge av bruk av urene sprøyter. Av den grunn har oralt inntak og sniffing av amfetamin fått økt utbredelse i de senere årene.
Regelmessig bruk av amfetamin over tid fører til at dosen må økes noe for å oppnå samme subjektive virkning. Amfetamin utvikler likevel ikke samme økning av toleranse som for eksempel opioider. Vanligvis oppstår ikke sterke fysiske abstinenssymptomer etter bruk. Plager som verking i muskler og ledd, angst, urolig søvn og drømmer er likevel vanlige ettervirkninger. Søvnforstyrrelser avtar etter hvert, men kan holde seg i inntil 6–8 uker.
Den psykiske tilvenningen er viktigere. Personer som injiserer amfetamin, beskriver ofte en enorm lykkefølelse, et ”kick”, som kan oppleves allerede etter den første sprøyta. Etter hvert kan all interesse blir konsentrert om stoff og bruken av stoff, og kontakten med det vanlige samfunnet kan bli av liten betydning. En amfetaminmisbruker som er på kjøret, kan holde på uten stans i 8–10 døgn. Til slutt vil sult, utmattelse og nedslitthet ta overhånd og gjøre det umulig å fortsette. Da kan innleggelse på sykehus være nødvendig.
Avvenning etter misbruk av sentralstimulerende midler utløser ofte depresjoner, som kan oppfattes som psykiske abstinenssymptomer, men som nok også kan forklares med de mange problemene som stoffmisbrukere står overfor. Depresjonen kan bli dyp, og det er fare for selvmord i denne fasen.
Se også nettsiden helsenorge.no.
Se også Folkehelseinstituttet sin nettside.