Kokain er et sentralstimulerende stoff. Kokainprodukter utvinnes av bladene på buskplanten Erythroxylon cocae, som dyrkes i de østlige områdene av Andesfjellene, særlig i Bolivia og Peru. Store deler av den illegale kokainframstillingen skjer i Colombia.
Kokabladenes oppkvikkende virkning har vært kjent i årtusener. Gravplasser som dateres helt tilbake til 2500 f.Kr., hvor kokablader er lagt ned i graven for å hjelpe den døde på hans siste reise, er funnet i Peru. Etter den spanske erobringen spredte praksisen med å tygge kokablader seg til alle samfunnsklasser.
Virkestoffet i planten, kokainet, ble isolert i 1850-årene. Stoffets lokalbedøvende egenskaper ble oppdaget noe senere og anvendt i flere former for kirurgi og tannlegearbeid. Det er vel kjent at kokain også har spilt en viss rolle for grunnleggingen av psykoanalysen. Sigmund Freud brukte selv kokain i en kortere periode mot depresjoner. Sannsynligvis hadde bruken en viss betydning for hans drømmetydning.
I forrige århundre ble kokain anvendt som tilsetningsmiddel i vin og andre drikker, og bruken var utbredt. Fram til begynnelsen av 1900-tallet ble kokain også brukt som en bestanddel i Coca Cola.
Sniffing av kokain begynte ved århundreskiftet som et middel til å fremme følelsen av velvære og gi mer energi. Omfanget i USA og Europa har senere gått i bølger, men var forholdsvis begrenset fram til 1960-årene. Fra 1980-årene har det skjedd en dramatisk økning i kokainbruken. Mens kokain tidligere var et eksklusivt stoff, har bruken, særlig av crack-kokain, spredt seg også i de lavere samfunnslag i USA. Illegal handel med kokain er i dag en meget omfattende industri. Mer enn 80 prosent av handelen er kontrollert av kriminelle miljøer i latinamerikanske land.
Framstilling og bruksmåter
Tygging av kokablader er den vanligste inntaksmåten blant sydamerikanske indianere. Det gir en mild oppkvikkende effekt da bladene kun inneholder ca. 1 prosent kokain.
Kokapasta er et mellomprodukt i omdannelsesprosessen fra kokablader til kokain. Kokapasta er et gråaktig stoff med mange urenheter. Røyking av kokapasta gir betydelig kraftigere rusvirkning enn tygging av kokablader. I Latin-Amerika er ”basuco” gatenavnet for kokapasta og røykes som tilsetningsstoff i sigaretter.
Kokainbase er et mellomprodukt mellom kokapasta og kokain. Kokainbase er ikke vannløselig, og derfor lite egnet ved de vanligste bruksmåter.
Kokain foreligger vanligvis som kokainklorid. Det er et fint, hvitt krystallinsk pulver som går under forskjellige navn («coce», «snow», «flake», «blow»). Renheten kan variere, men kokainet som omsettes på gaten, er som oftest sterkt blandet ut. Kokainpulver er lettløselig i vann. En oppløsning av stoffet kan derfor injiseres. Sniffing er likevel mest vanlig. Pulveret legges ut i tynne rekker på et lite speil eller en annen hard overflate og inhaleres gjennom neseborene ved hjelp av en opprullet pengeseddel, et sugerør eller lignende.
Fribasekokain er forskjellig fra kokainklorid idet det ikke er vannløselig. Hensikten med å omdanne kokainpulveret til fribase er å få et stoff med lavt nok fordampningspunkt til at det kan røykes og å fjerne uønskede utblandingsstoffer.
Crack er rent kokain som er omdannet til ikke vannløslig form på en annen måte enn fribasekokain. Under oppvarming til 100° Celsius og ved bruk av tilsetningsstoffer, får kokainkloridet form som små grågule eller hvite klumper. Slanguttrykket crack kommer fra den sprakende, knitrende lyden som oppstår ved oppvarmingen. Crack kan røykes i vannpipe eller som sigaretter, enten rent eller utblandet med tobakk. Crack kalles også kokainhandelens hamburger. Det er billig, kan framstilles hurtig og brukes umiddelbart. Crack regnes for å være det sterkeste kokainproduktet, fordi det kan røykes og deretter absorberes raskt i blodet, langt raskere enn kokainklorid som sniffes. Produsentene og gateselgerne får derfor raskt en stor kundekrets av avhengige brukere.
Virkninger
Kortidsvirkninger
Virkningen av kokain, som av andre narkotiske stoffer, avhenger av mengden, brukerens tidligere erfaringer med stoffet, forholdene som stoffet tas under og måten stoffet blir tatt på. Kokainrusen er intens, men kortvarig, vanligvis 15–60 minutter. Røyking av crack gir en øyeblikkelig rusvirkning, som kan være sterkere enn ved kokainsniffing, men som avtar allerede etter omtrent 10 minutter.
Kokain brytes hurtig ned i organismen. Etter få døgn vil det ikke finnes spor av stoffet i urinen. Selv i små doser, gir kokain en intens virkning, ledsaget av en følelse av økt energi, våkenhet og større oppmerksomhet. Behovet for mat og søvn reduseres sterkt.
Større doser gir brukeren en følelse av å være svært ovenpå, men kan også føre til bisarr og voldelig atferd. De fysiske symptomer viser seg ved raskere puls, økt blodtrykk, raskere respirasjon, utvidelse av pupillene, muskelskjelving og økt kroppstemperatur. Brukeren kan bli rastløs, opphisset og ekstremt engstelig med panikkfølelse. I sjeldne tilfeller kan de få hallusinasjoner og utvikle psykotiske symptomer, først og fremst etter gjentatt bruk av enkeltdoser kokain flere døgn i strekk.
Hos kokainforgiftede pasienter opptrer ofte en tilstand med kramper, høyt blodtrykk og rytmeforstyrrelser i hjertet, som gjør det nødvendig med intens behandling. Behandling ved hjelp av diazepam eller andre benzodiazepiner vil motvirke forgiftninger og virker også krampeløsende. Først etter at slike symptomer er redusert, kan videre behandling mot angst, paranoide symptomer eller selvmordsimpulser iverksettes dersom dette trengs.
De fysiske komplikasjonene kan være meget alvorlige og gi pustevanskeligheter, hjertebesvær (infarkt), hjerneblødning og hjerneskade. Slike skader kan oppstå også etter kort tids bruk. Plutselig død etter kokaininntak er vanligvis en følge av epilepsilignende kramper eller forstyrrelser i hjerterytmen. Selv enkeltinntak i små doser kan i særlige tilfeller føre til hjertesvikt. Når stoffet tas intravenøst, øker risikoen. I tillegg kommer risiko for akutte skader og død som følge av nedsatt kontroll under rusen.
Langtidsvirkning
Kroniske brukere av kokain kan utvikle irritabilitet, søvnløshet og mistenksomhet, noen ganger også hallusinasjoner og forfølgelsesforestillinger. Vrangforestillingene likner på mange måter dem en finner ved bruk av amfetamin. I begynnelsen øker ofte den seksuelle interessen, men vedvarende bruk vil snart føre til redusert seksualdrift. Menn som inntar kokain regelmessig, vil kunne utvikle impotens i løpet av forholdsvis kort tid.
Karakteristiske tegn ved regelmessig kokainsniffing er ”tykk hals”, rennende nese og eksem rundt neseborene. Fordi kokain er lokalirriterende og dessuten lokalbedøvende, kan det oppstå hull i veggen mellom neseborene.
Toleranse og avvenning
Kokain er et av de sterkest avhengighetsskapende stoffene vi kjenner. Det utvikles i liten grad toleranse (til forskjell fra bruk av opioider) slik at økning av dose ikke er nødvendig for å gi samme virkning. Hos mennesker er faren for tilvenning størst ved sprøytebruk og ved røyking av crack og fribasekokain. Avhengighet kan utvikles raskt, og brukeren selv undervurderer nesten alltid risikoen for stoffavhengighet. For å dempe de negative virkningene av kokainet er det vanlig å avreagere med alkohol, opioider eller beroligende medikamenter. Det er derfor stor fare for å starte et blandingsmisbruk som igjen kan føre til avhengighet også av andre rusmidler.
I behandlingssammenheng inndeles avvenningen ofte i tre faser:
- Den første fasen – «crashet» – varer ca. 40 timer etter at kokaininntaket er stoppet. Pasienten opplever da sterk depresjon og har ofte selvmordstanker.
- Den andre fasen varer 1–4 døgn etter at tilstanden er blitt mer normalisert. Det oppstår en betydelig grad av ulystfølelse (dysfori), plager som varer 1–10 uker.
- I den tredje fasen – utslukningsfasen – finner pasienten mer tilbake til gammelt atferdsmønster fra før misbruket startet, men suget etter kokain kan i perioder fortsatt være meget sterkt.
Se også nettsiden helsenorge.no.
Se også Folkehelseinstituttet sin nettside.