Taushetsplikt og samtykke

Taushetsplikten er et gjennomgående prinsipp i det norsk helsevesenet og forvaltningen forøvrig. Men det finnes unntak fra hovedregelen. Derfor har vi samlet sentral informasjon for deg som er pårørende til en med rusmiddelproblemer. Fremstillingen er ikke uttømmende, men gir en oversikt over sentrale lover.

Samtykke og samtykkekompetanse

Hovedregelen er at helsepersonell og andre offentlige tjenesteytere har taushetsplikt om personlige og sensitive forhold de får informasjon om gjennom arbeidet sitt. Prinsippet er slått fast i en rekke lover, for eksempel forvaltningsloven § 13, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21. Dette innebærer at ansatte ikke kan gi deg informasjon om nærståendes helse- og velferdsbistand i egenskap av nærmeste pårørende. Hvis ikke en unntaksregel slår inn.

En viktig unntaksregel er at pasienten eller brukeren gir samtykke til at du kan få informasjon. Det betyr at du ikke kan få all tilgjengelig informasjon utlevert, kun opplysninger pasienten eller brukeren har gitt tillatelse til. Informasjon gitt gjennom samtykke er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3, 1. ledd.

Et annet viktig unntaksområde er tilfellene hvor pasienten mangler samtykkekompetanse. Hvem som har samtykkekompetanse fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 for myndige personer. Samme lov § 4-4 har egne regler for mindreårige. Pasienter som faller utenfor disse bestemmelsene kan helt eller delvis mangle samtykkeevne. Det kan føre til at nærmeste pårørende får rett til den informasjonen pasienten ville ha fått etter hovedregelen i pasient- og brukerrettighetsloven.

«Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.» (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2, 1. ledd)

Nærmeste pårørendes rett til informasjon og å kunne medvirke på vegne av pasienten som følge av manglende samtykkekompetanse, består bare inntil pasienten gjenvinner sin samtykkeevne. Derfor er helsepersonell pliktig til å løpende vurdere om pasienten har gjenvunnet sin samtykkekompetanse i tilstrekkelig grad til selv å vurdere egne behov for helsehjelp.

Du kan lese mer om hvordan loven definerer «nærmeste pårørende» her.

ROP-pasienter

For pårørende til ROP-pasienter (pasienter med samtidig ruslidelse og alvorlig psykisk sykdom) som mangler samtykkekompetanse, trer nærmeste pårørende inn i pasientens sted når personen er til behandling etter tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven kapittel 3 og 4.

Det er viktig at pårørende til ROP-pasienter er kjent med at de ulike behandlingsalternativene etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a, nr. 5 og etter psykisk helsevernloven er ulike og at ROP-pasienter kan ha rett til helsehjelp etter begge regelverk.

Nærmeste pårørende har rett til å få informasjon, medvirke og klage etter reglene i psykisk helsevernloven når det benyttes tvang, i langt større grad enn når det benyttes tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 – Tvangstiltak ovenfor rusmiddelavhengige.

Pårørendes rett til å gi informasjon

Reglene om taushetsplikt er ikke til hinder for at du kan gi viktig informasjon av betydning for helsehjelpen eller andre tjenester pasient eller bruker mottar. Ofte vet pårørende mye om hva som har vært til god hjelp før, hva som ikke har ført frem og hvilke utfordringer den syke har. Helsepersonell og andre offentlige tjenesteytere er pliktig å lytte til deg og skrive ned viktig informasjon i pasientens/brukerens journal. Opplysninger du gir som følge av nært kjennskap til pasient eller bruker kalles komparent opplysninger.

I følge forvaltningsloven § 17 – forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt, 1. ledd, har offentlige tjenesteytere en plikt til å sørge for at alle saker er godt nok utredet. Kravet kan i noen tilfeller føre til at tjenesteytere er pliktige til å vurdere opplysningene du som pårørende ønsker å formidle, dersom opplysningene er nødvendig for å belyse den aktuelle saken i tilstrekkelig grad. På den annen side er det viktig at du vet at all informasjon i journalen som hovedregel også er tilgjengelig for pasienten eller brukeren.

Retten til å gi viktig informasjon og plikten til å ta hensyn til og vurdere informasjonen pårørende kommer med, er ikke minst viktig i forbindelse med tvangsbegjæringer etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10.